Startside Opp Innleiing Namnet Steinkrossane Døypefonten Olavskjelda Gamal tingstad Gulen kyrkje Prost Dahl Poststad DS-stoggestad Kongevitjingar Namnebyte Andre hendingar Livet i bygda Minner ifrå krigen Gamle skikkar Gamal julefeiring Næringslivet Ymse Gulatingsminne Tankar Prologar Rim Høgtider Minneord Bankar

ANDRE VITJINGAR

 

SHETLANDSFARARANE TIL EIVINDVIK

SUMAREN 1977, I JULI.

Over Nordsjøen kjem flåten sigande,

i Eivindvik er stemninga stigande.

Me ut mellom øyane spreider,

oss til mottaking reier,

lyder spente etter tidende

om han nærmar seg vår frende.

 

Spaninga veks og vert stor,

vanskeleg å halda føtene på jord,

det er no ikkje så svært underleg,

sjeldan med vikingar or vesterveg.

 

Folk vert nyfikne, store og små,

dei kjem for å sjå

når shetlandsfararane strøymer til,

med i velkomstgjengen dei vera vil.

Skulemusikantane i nypressa drakter,

nervøse fakter,

og blankpussa horn -

feststemte vaksne - styrlause born,

prating, vitsing, fnising og fjas,

jau, i dag er det stas.

 

Men tida ho går og går

utan at me auga på båtane får.

Langt på kveld er det også blitt,

men det vil nok enno dryga litt

før flåten slepp til land,

or nordavinden si kalde hand.

Der ute ligg havsiglarane og slit og balar,

dreg og halar,

kunne me berre hjelpt dykk, men diverre,

over vind og ver er me ikkje herre.

På kaia ventar dei trutt

for å ynskja velkomen med musikk og salutt.

 

Så legg småbåtar ut frå strand,

har frett at armadaen nærmar seg land,

og ut dei i mengder dreg

for å møta frendar på sin veg.

 

Me oppdagar noko der ute,

jau, det e r ei skute.

Ei summing gjennom dei ventande fer,

no er dei snart her !

 

Inn gjennom sundet i nattestilla sig dei,

skutene, ei etter ei,

vakre båtar som glitrar og skin

der dei kjem sigande i morgonsola fin.

Dei ankrar opp,

slær stopp,

legg til kai alle som kan,

helsar folket på land.

    ----------------

Og no er de endeleg samla her.

Me helsar dykk kvar i sær !

Det er gildt at de slik oss gleda vil,

hjarteleg velkomne her til !

 

Her, under småfuglane sin roande song,

med flagga vaiande på kvar stong,

vonar me at de kan finne

den rette råme for eit avslutningsminne.

 

Det vår vesle bygd kan by dykk er ikkje stort,

men me er takksame for det de har gjort,

for at kursen hit de vende

og let turen i Eivindvik ende.

 

De fører tanken attende på vår soge,

på det som gjekk føre seg i Gulen i svunne tider,

då vikingar med spjot, sverd , pil og boge,

let hjallarhornet ljoma i desse lier

og stille la våpena  ned

i vyrdnad for heilag tingfred.

Her fekk dei avgjort sine tvistemål,

her kveikte dei sine offerbål,

her hat til venskap seg vende,

gamle ufredsband vart brende.

 

Men det skjedde og at ufreden ikkje vart bråten

som då Egil Skallagrimson sprang i båten,

med sine menn rømde frå tinget i rasande sinne

fordi kongen let Berg-Onund arvesaka vinne.

Han hasta over leitet, ilsk og brå,

kom seg unna,

ut gjennom sunda,

så kong Eirik han ei kunne nå.

 

Mange kom til tings med store fylgje,

si makt og sitt mynde ville dei ikkje dylgje.

Med seg hadde dei også trælar, mat og mjød,

skulle ikkje under tingsæta lida noko nød.

 

Mange kom for å vitne i ymse slags trette,

andre kom for nytt å frette.

Somme kom for å gjera ein handel,

byta til seg kostesame ting,

som dei trong i sin daglege vandel,

eller prydnad, som nål og ring.

Atter andre sette stemne med sine frender,

slappa av på desse vakre Gulastrender.

 

Dei mange lagrette og nemndarmenn,

kom hit utan veske med papir og penn,

utan dokument skulle dei domen seie,

med tanken og tunga måtte dei seg greie,

dei gjorde si plikt med omhug og flid,

som løn fekk dei fri reise, niste og grid.

 

Viktigast av alle var lovseiingsmann,

traust og solid som få,

alle måtte kunne stola på han,

stø som lovseiingsberget han stod oppå.

Det var ein gamal og ufråvikeleg skikk:

Han skulle hugse lova til punkt og prikk,

og seia ho fram i rette setning og ord,

juksa han, var han nok ferdig her på jord.

Dei fleste i dag for slikt ansvar nok seg kvir

sjølv med vesker fulle av notat på papir.

        ----------------------------

Hersar og jarlar kom med sine menner,

ringar pryda deira hender,

vyrdeleg fann dei plassane sine,

barske, velkledde og fine.

Det var nok berre kongen som kunne måla seg med dei

når han med fylgjet sitt inn på tinget skrei.

 

Så kom lagmannen inn på hatlevollen

og med sitt kraftige mål,

som av sterkaste stål,

helsa vel møtt så det runga i kollen.

Han opna retten og styrde tinget,

tok alt under si vernande vinge,

på tingstaden, som var heilag,

hadde han kvar einaste dag

ansvar for at tingfred fekk rå

så lenge drøftingar gjekk på.

 

Trøytte kvart kveld

gjekk mennene til sin tjeld,

i solnedgangen rød,

dei naut sin mat og sitt mjød.

Der dei gjestebod og rådslagning held,

ting, fe og træl vart kjøpt og seld.

Etter så å ha stetta sin svolt og sin tyst,

sov dei ut til neste dags nye dyst.

          --------------------------

Her hadde folket sin samlingsstad og heilagdom

lenge før Kristendomen til landet vårt kom,

gav sine offer og blot til Odin og Tor,

motstanden mot Kristendomen var hard og stor.

På Gulatinget vart dei likeval døypte til sist,

vende om til trua på «Den Kvite Krist.»

 

Før dei rakk å byggja seg kyrkje,

reiste dei krossa av solid steinvyrkje

der dei bøygde kne i trua rein,

let seg døypa frå ein døypefont av stein.

Krossane og døypefonten er framleis her å finne,

saman med Olavskjelda er dei edle, klåre sogeminne.

             -------------------------------------------

I sogetida kom mennene frå fjern og nær

til tingstemnene som me meinar var her,

også frå Vesterhavsøyane kom dei,

og de har no sigla oppatt deira lei,

mana fram minner om det som hende

då tingmennene sine skip inn hit vende.

 

Også andre og nyare sogeminne

turen fram i tankane får,

opplevingar me følte på skinnet

i krigens grufulle år,

med mørklagde båtar som stille går,

mellom Shetland og kysten vår.

I endelaus spenning og hardt slit,

dei kjempa seg fram bit for bit,

satsa alt, også livet sitt,

for at landet igjen skulle bli fritt.

I vørnad me takkar dei inderleg,

for ein innsats uvurderleg

for landet og «de tusen hjem»,

i verdskrigen 1940 til 1945.

       ------------------

De har med frendar i vest tankar bytt,

samkjensla oppfriska, og igjen knytt

gode og verdfulle, friske slektskapsband

mellom Noreg og desse Vesterhavsland.

Måtte turen dykkkar der vest,

i kvardag og fest,

i alvor og gaman,

sveisa folka sterkare saman.

 

For at de avslutta turen i Eivindvik

me sender dykk vår takk varm og rik,

kobl no av etter alt kav og slit,

igjen hjarteleg velkomne hit !

 

Ein hjarteleg velkomst vil eg også bera,

fram til alle dykk som med ville vera,

å ta imot havsiglarane her i dag,

vonar alle får ei hugnadsam stund i lag.

 

Når de vidare fram gjennom verda dreg,

vonar me alle av og til på sin veg,

stunda her i tankane fram att vil finne

som eit lyst, godt og rikt minne.

 

Øvste bilete: Dagens Eivindvik. Foto: Leiv Henriksbø

Krossteigen med den angliske krossen og Olavskjelda. Foto: L.H.

Den keltiske Olavskrossen ved kyrkjegardsporten. Foto: L.H.

Den gamle døypefonten i stein i kyrkja.

Dei to krossane og døypefonten stammar truleg ifrå innføringa av kristendommen i Noreg, og kan såleis vere opp mot 1000 år gamle.

 

Tingveggen og Tinghella på Tusenårsstaden Gulatinget på Flolid. Foto: L. Henriksbø

 

EIVINDVIK FØR OG NO

Magnor Midtun si lokalhistoriske heimeside.

Tekst: M. Midtun, e-postadresse: magnor.midtun@enivest.net. Bilete: M. Midtun, der ikkje anna er nemnt. Kommersiell bruk av innhald på denne sida er ikkje tillate utan i samråd med eigaren, men kan brukast fritt til undervising og opplysning. Weboppsett: Studio Henriksbø.

Startside • Opp • Innleiing • Namnet • Steinkrossane • Døypefonten • Olavskjelda • Gamal tingstad • Gulen kyrkje • Prost Dahl • Poststad • DS-stoggestad • Kongevitjingar • Namnebyte • Andre hendingar • Livet i bygda • Minner ifrå krigen • Gamle skikkar • Gamal julefeiring • Næringslivet • Ymse • Gulatingsminne • Tankar • Prologar • Rim • Høgtider • Minneord • Bankar

Denne heimesida fungerer best i Internet Explorer og Opera. Den kjem diverre berre delvis opp i Firefox og Safari. For dei som brukar dei to siste internett søkjeprogramma, kan det vere eit alternativ å installere eitt av dei to første i tillegg. Ein kan godt ha fleire internett søkjeprogram på den same PC-en. Men på den andre sida vil denne heimesida i løpet av året bli overført til eit meir moderne webprogram som er kompatibelt med dei aller fleste store internettprogramma.